Minne frå Aurdal
Av prost Håkon Haus
| Eg
ber i mitt sinn eit minne frå Aurdal ved sumars tid halvgøymt ligg det derinne i hugen som draumen blid Det var så ved høgsumars tider på vegen mot Jotunheims fjell det blømde i alle lier og solvarme bakkehell. Eg fylgde så glad og fegen opp gjennom dalen blid den eldgamle kongevegen som låg her frå farne tid. Så frodig låg enga med blomar kring kyrkje og prestegards tun det var så herleg ein sumar i dalen så brei og lun. Det er vel så ljost eit minne eg tenkte på prestens kall og draumen som låg meg i sinnet heilt ifrå ungdomen all. Eg tenkte på prestens gjerning i kyrkjer ved fjell og fjord Guds evige rike signing i heilage kyrkjekor. Eg såg frå det høge strøyme ei bylgje av signing ned synet eg støtt vil gøyme av signing og ljos og fred |
No runne er år
og dagar dagar så mange i tall underleg det seg lagar her fekk eg mitt prestekall. Vent ligg vel Aurdal kyrkje blømande blomar ikring peikar i helg og yrkje opp mot dei evige ting. Her er Guds bustad den kjære her er hans heilage ord her er han sjølv oss nære ved dåp og ved nattverdbord. Det under er utan like at Herren sjølv er oss nær her er Guds himmerike hans bustad iblant oss er. Deroppe i kyrkjekoret står fonten frå gamal tid slekter ved livsens ordet vart døypt til den gode strid. Og over heng himmelkrona med blomekransen ikring di synd er tilgjeve og sona og himlen er evig din. Det lyser frå altarbordet med Kristi heilage kross det evige livsens ordet om han som døydde for oss. |
|
- - - Må bygda og dalen bløma i ljoset frå Herrens ord og folket i fred og søma få samlast i kyrkjekor. |